En dyr forglemmelse...

Jeg GLEMTE å etterfylle parkometeret på jobben i dag!!! Argh, så surt. Vanligvis parkerer jeg på gratisplass så jeg er jo ikke vant til å måtte tenke på det. Jeg hadde betalt til 13.30 og da klokka var ti på fire, husket jeg brått hvor jeg hadde parkert og det uunngåelige var skjedd.

Ei lang gul strimmel i en eller annen form for plast lå og lyste under vindusviskeren og jeg forbannet min egen glemskhet.

Dagens takst for i overkant av to timers gratis parkering, er til opplysning 760kr.

Logoen har jeg funnet via

Google, så får vi håpe de

ikke bøtelegger for bruk 

av logo uten tillatelse...

En utfordring om dagen....

Jeg husker en gang jeg snakket med søsteren min, om alt som kunne gå galt i livet og en del av samtalen sporet blant annet inn på det å bli forelder til et barn som ikke er helt friskt, eller som ikke er som alle andre barn.

Jeg husker jeg sa at hvis det hadde skjedd med meg så hadde jeg ikke visst hva jeg skulle gjort, det hadde kanskje blitt for tøft for meg å takle noe sånt.

       

Da sa min kloke søster, noen kloke ord; 

"Ein klare det ein må klara"

- Det slo meg at hun har helt rett. 

Vi er som oftest redde for det ukjente, men når utfordringen står der og stirrer deg i øynene er det enklest å samle beina og hoppe i det. Så får du se når du lander om det er salat der du står eller fast grunn.

Det går som regel bra. 

-Ruth Elise

Arnanipa / Ådnanipa

Det går ufattelig mye treigere enn vi hadde forestilt oss når vi satte opp topplisten for 2012. Det skjer noe hele tiden og været har ikke alltid vært det beste så vi må vel innse at vi ligger litt etter planen.
MEN det er fortsatt masse tid igjen til å komme seg til fjells så vi legger ikke fjellskoa på hylla bare fordi vi ikke kommer oss ut så ofte som vi vil. :)


Brått klaffet alt; siste helgen i mai, vi var i samme by, vi hadde noen ledige timer og det var knallvær ute!!
Olav hadde nok en gang lagt bak seg noen mil på sykkel tidlig formiddag, men han tok utfordringen med godt mot. Han lå på tidspunktet i trening før Bergen-Voss så jeg mistenker at han likte tanken på å få brukt kroppen litt ekstra.

Turen begynner så idyllisk som det overhodet lar seg gjøre.

Turen opp til Arnanipa er flott, man følger en grusvei et godt stykke oppover før man svinger inn på stien som tar deg mot toppen. Det er såpass bratt at pulsen stiger og du kjenner at kroppen må jobbe, men allikevel såpass enkel at det går fint å ha med ungene.
Det skal sies at akkurat denne dagen var det VELDIG fint at vi ikke hadde unger med oss. Halvveis i turen fant vi ut at det egentlig var altfor varmt og det ble tidlig etterfylling av vann i en av bekkene.


Det var en befrielse å komme opp i åpent landskap og kjenne at joda, vi er fortsatt på vestlandet. For en gangs skyld var vinden en velkommen kjenning.

Varder små,
sorte- grå,
titter opp på marken nå.
Vinker til turisten-lill,
våren atter mild.

Deilig utsikt. Osterøy til høyre side av fjorden, Åsane til venstre.

Utsikten er i seg selv en belønning, når man kommer opp og denne var intet unntak. :)
Oppe på toppen, ble vi en stund overvåket. Mest sannsynlig av en nervøs forelder som fryktet 
for sine søte små.


Det fristet ikke å få hodebunnen opprevet av knivlignende klør så vi startet ingen storartet leteaksjon etter redet, men startet heller turen nedover igjen.

Opp brukte vi ca 1time og 15minutt, ned ca 45 minutt.

En flott tur i alt for varmt vær, men det var som alltid deilig å komme seg til topps!

Olav pakker sekken, på tide å tusle nedover igjen.

KOR E ALLE SJOKOLADAR HEN??

ÅNEI!!!

Total krise i heimen når det er tomt for godis. Jeg roter gjennom skuffer og skap, det MÅ da finnes ett eller annet usunt å oppdrive? Jeg kaster et kjapt blikk på tupperwareboksen som inneholder diverse smågodt som ingen av oss egentlig liker og tar en karamell.... nei, jeg synes fortsatt ikke de er gode.

Men så! Til min store glede oppdager jeg en slunken pakke DOTS-kjeks.

Kvelden er reddet!

Fram med melkeglasset,

dypp, dypp.

Nam, nam.

Bilde?

Selvfølgelig.